Janteloven.

Det var ikke en spesiell artikkel som vekket meg i dag, men summen av dagens nyheter og samtaler over lunsjbordet har fått meg til å tenke på denne Janteloven. Jeg må innrømme at faktisk er oppriktig overrasket over hvor sterkt denne "loven" fortsatt styrer i vårt lille samfunn her.

Hvordan kan det være bedre å bruke en kveld i hyggelig lag til å sladre om naboen og andre personer i bydelen - i stedet for å velge muligheten til stimulerende prat, til å snakke om ting som fungerer, til å for eksempel glede seg over ting man (også naboen) har fått til. Det kan dessverre ansees som skrytende å fortelle om sine bragder og emsjonelt umodent å vise glede over det man har fått til. Det finner jeg i grunn ganske trist.

Hvordan kan det være at medmennesker finner det bedre å bruke en annens bragder, evner og intelligens mot dem, som noe negativt. Det synes bakvendt i disse tider hvor vi trenger mennesker med gode ideer, initiativ og driv til å skape noe i landet vårt, at mange opplever følelsen av at det ikke er godt å stikke seg fram og stå på. Det synes ulogisk at man kan bli oppfordret til å skjule sine evner og sin intelligens for ikke å gi "naboen" dårlig selvtillit og selvfølelse. At en persons evner skal føre til at de blir lagt til grunn for en annens misunnelse og sjalusi, til og med i dagens samfunn.. kanskje enda mer i dagens samfunn? Det finner jeg i grunn ganske trist.

Man kan ikke være noen andre enn akkurat den man er, og ingen annen har rett, lov eller plikt til å kreve noen annet heller.

Selvgode nordmenn?

Dagens tankevekkende artikkel fant jeg under "Debatt & Innlegg" i DN, skrevet av Kristin Clement.

I artikkelen påpekes det noens behov for å hevde seg selv på bekostning av andre, selv i disse krisetider. Hvordan fremstående personer i dette landet makter å trekke fram hvor enestående "vi nordmenn" er og hvor mange gode ideer vi kreerer her oppe i vårt lille hjørne.

Artikkelen går rett hjem hos meg, jeg har til stadighet undret meg over hvordan vi evner å sette oss selv på pidestaller og opphøye oss til noe mer enn det vi er; bare helt vanlig mennesker som de 7 mrd andre som bor på denne jorden. Vi er utrolig heldige som bor i akkurat denne kroken av jordkloden, selv om det til tider kan være en smule kaldt her. Vi bor trygt og godt, uten store problemer med verken ressurser, varme, strøm, mat eller hus. Vi har gode sosiale ordninger, skole og utdanning og jobb til stort sett alle som vil ha. Men vi er ikke unike, vi er ikke spesielt smartere enn noen andre og vi har mye å lære av andre land.

Jeg savner litt ydmykhet blant våre politikkere og ledere, jeg savner evnen til å innrømme at man tar feil, at man ikke kan løse alle problemer selv.. og sist, men ikke minst, savner jeg evnen til å si unnskyld og ta ansvar for de feilene man gjør..

Noen ganger undrer jeg meg på om denne kulden har krøpet inn i hjertet og hodet til menneskene som bor her oppe.